hvorfor?

er et evig spørsmål. det kommer aldri noe svar, bare hva man tror. det skulle ikke skje, ikke nå, men det skjedde. hvorfor? jeg tror ikke jeg helt har oppfattet hva som har skjedd, samtidig som jeg har reagert. hjertet vil ikke innse det, selvom øynene har sett det. helt uventet på en lørdagsmorgen vekket stefaren min meg, satte seg ned på sengen og sa at mamma hadde dratt til gjøvik. jeg visste med en gang hva det var. det var for tidlig til å reagere, tårene kom ikke. bestefar var funnet død i senga, gjenopplivningsforsøket var blitt gjenomført av onkel. ingenting hadde skjedd. rundt ti-elleve tiden ankom jeg, stefaren og stelillebroren min gjøvik. da kom følelsene. tårene sprengte på og jeg klarte ikke stoppe. da jeg så han blek og kald liggene i senga, ble det verre.

tankene ligger på den dagen jeg sist så han. jeg gav han ikke en klem for jeg var forskjølet og ville ikke forverre situsjonen. det eneste jeg tenkte på i bilen til gjøvik var at jeg ikke hadde fått sagt hade. ikke en eneste klem.
da jeg kom til gjøvik ville jeg ikke ta på han. bare se. men etterhvert, da begravelsesmennen kom og skulle ta han med seg, bestemte jeg meg for å gi han en siste hadeklem. det var godt, men samtidig rart. han var liksom ikke der. bare kroppen. men jeg fikk sagt hade, noe jeg er glad jeg fikk.

kvelden før, fredag, ringte mamma til bestefar. alt var bra og han virket helt fin. det var et sjokk å høre nyheten morgenen etter. tankene var overalt. diagnosen kreft var noe vi trodde var et utgått ord siden han var på bedringens vei. jeg er fortsatt litt usikker på hva som var galt, men noe var det. mye spilte inn og legen sa at hvis han ikke døde i går, ville han fått det vondt en stund fremover. ordene mine sier at han har det godt nå, men hjertet føler noe annet. hvorfor?

jeg vil gråte og gråte og bare slutte å tenke. det verste er å tenke og prate om det. alle sier det er mye bedre når an får pratet om det og grått ut alt, men for meg er det omvendt. hvis jeg snakker, hikster jeg og tårene kommer i elver. bare tanken ved det som har skjedd gjør at jeg gråter. mamma sier jeg har det fra henne, reagere på en annen måte og tenke mye på det. noen ganger er det godt å sitte alene og bare la alt komme. all frustrasjon, følelser og tanker.
denne uka som kommer, kommer nok til å bli verst. jeg gruer meg og tenker mye på begravelsen. det kommer til å bli sterkt. jeg har vært igjennom det før og vet hva som kommer til å skje..



hvil i fred ♥ savner deg

2 kommentarer

Maren

24.okt.2010 kl.22:46

så trist, Renie. Kondolerer :(

el1nsverden

25.okt.2010 kl.08:23

Jeg håper det går bra med deg! ♥♥

Skriv en ny kommentar

Renie

Renie

16, Ringsaker

kontakt meg: reniie_93@hotmail.com :-)

Kategorier

Arkiv

hits